Leserhistorie

Denne historien fra en leser tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Magefølelsen som er dårlig, hodet som blir manipulert til å tro det er deg selv det er noe galt med og egenverdien som til slutt havner på minussiden.

Ekte kjærlighet skal ikke gjøre vondt eller komme med betingelser. Ekte kjærlighet er ubetinget. Og akkurat den type kjærlighet fortjener alle, inkludert du som leser dette.

"Det var først etter bruddet at jeg lærte at jeg hadd blitt gaslightet av exen min.

Jeg var sammen med han i litt over 5 år, og idag når jeg ser tilbake på det, så hadde jeg alltid en dårlig magefølelse, men trodde bare jeg var paranoid.

Han ville ofte ute på byen med kompisene, men han ville egentlig aldri ha meg med. Han var ute på byen iallefall 50% av helgene i enkelte perioder. Føltes vel kanskje som at han ikke ville vise andre at han var sammen med meg, men når vi snakket om det fikk han meg til å tro at jeg bare var for klengete eller for "needy" og han sa ofte at jeg måtte stå for å skaffe mine egne venner hvis jeg ville på byen i helgene.

Han hadde også flere jentevenner jeg ikke likte at han hadde kontakt med, fordi han hadde hatt en greie med disse jentene før, og snakket med de litt innimellom. Når vi snakket om dette mente han at jeg bare var sykelig sjalu og at jeg måtte "gi meg med dette tullet". Noen ganger i starten av forholdet, da vi bodde hver for oss, kunne vi avtale at han skulle komme hjem til meg etter at han hadde vært på byen, men flere ganger ventet jeg hele natten uten at han kom, og han var umulig å få tak i på telefonen. Etter en stund begynte jeg å konfrontere han og spørre han om han hadde vært med andre jenter, da fikk jeg høre at jeg var for kontrollerende. Hvis jeg spurte om han hadde vært utro kunne han si ting som "hvordan kan du våge å tro sånt om meg??", "nei, hva faen?", "tror du virkelig jeg hadde vært sammen med deg hvis jeg var interessert i andre?" og "jeg ville da aldri gjort noe sånt mot deg!"..

Jeg følte at jeg ble hun sjalue, kontrollerende, psycho dama som gikk å mistenkte typen sånn, og både selvfølelsen og selvtilliten ble svekket kraftig over tid. Hver gang jeg tok opp temaet med han så ble det en eller annen form for krangel som resulterte i at jeg lot det ligge og sa unnskyld.

Han hadde også en søster som var utro mot sin kjæreste, og han snakket så sykt nedlatende om henne fordi hun holdt på sånn, noe som også styrket hans ord på at han aldri kunne gjort noe slikt mot andre selv.

Allikevel, nesten 5 år inn i forholdet vårt fant jeg ut at han hadde vært utro, at dette hadde pågått i over 4 år, og at han hadde vært utro mot meg med 20+++ andre jenter på en privat snapkonto jeg ikke visste eksisterte. Plutselig fikk jeg svar på at magefølelsen alltid hadde hatt rett, og at han hadde løyet til meg og bedratt meg i nesten 5 år.

På dette punktet følte jeg at jeg kanskje ikke fortjente noen bedre enn han, at alt var min feil, og han klarte å ro seg inn med drøssevis av unnskyldninger som gjorde at jeg valgte å bli hos han for å jobbe med problemet.

Etter oppdagelsen slet jeg enormt med tilliten, og istedenfor å jobbe med å vinne tilbake tilliten, kjeftet han og la skylda på meg for at jeg hadde trust issues, og ba meg om å ta meg sammen hvis dette forholdet skulle fungere.

HAN kjeftet på MEG for at JEG hadde trust issues fordi HAN hadde vært utro igjennom nesten hele forholdet..

Et halvt år etter at jeg hadde funnet ut av utroskapen klarte jeg endelig å bryte meg ut fra forholdet, og idag sliter jeg enormt med å tørre å stole på andre menn, og går til psykolog for å lære meg å håndtere den smerten og usikkerheten som fremdeles bor i meg, snart 2 1/2 år etter at jeg flyttet for meg selv.

At noen kan elske meg fullt og helt, sånn på ekte, virker ikke lenger sannsynlig i mine øyne etter alt exen utsatte meg for.."