"Jeg er og har vært fanget av en sosiopat og en narsissist"

LESERHISTORIE

"I første forhold var jeg snart 18 år og hadde ingen forhold å sammenligne med. Dette ble fort seriøst, vi flyttet tidlig sammen. Jeg ble også tidlig gravid, men mistet dette barnet. Slik begynte det. Han beskyldte meg for å ha en annen mulig far på barnet, noe som ikke var sant.

Vi levde livet som et ungt par gjorde, drakk mye, festet mye, kranglet mye. Han prøvde seg på alt og alle. En gang klinet han med ei foran meg og når jeg konfronterte han med dette låste han meg ute av vår leilighet på svarteste vinteren, for etterpå å slenge meg i veggen... Dette var starten på mine 6,5 neste år .

Jeg ble gravid igjen og vi fikk vårt første barn. Han hadde kjørt i fylla så han måtte i fengsel.

20 år gammel ble jeg helt alene med mitt første barn og en kjæreste i fengsel, for jeg kunne jo ikke fortelle det til noen. Hele mammapermen ble min jobb, han bisto lite.

Nytt barn kom knapt 15 mnd etter. Hele dette svangerskapet var jeg alene med en baby på 5 mnd og gikk med en til i magen. Han var ute, drakk og lå med andre kvinner. Jeg fikk telefoner om dette.

Nr to ble født og fikk kolikk. Null hjelp. Gjorde jeg ikke alt av husarbeid fikk jeg høre hvor udugelig jeg var, det samme om jeg ikke tilfredsstilte han seksuelt.

Unge nr to hadde kolikk, men han hjalp fortsatt ikke til.

Istedenfor å avslutte forholdet lette jeg alltid etter unnskyldning. Så vi kjøpte oss hus, laangt unna alt . Jeg raste ned i vekt og ble da «stygg «som han likte å påpeke

Like etter innflytting kommer unge nr 3.

Forholdet er svært dårlig nå. Han sitter på snap og tekster med mange andre damer.

Før jeg får det siste barnet er jeg hjemmeværende med to med 15 mnd mellomrom.

Men han må dra på ferie 14 dager. Jeg finner da ut han har tekstet og flørter med mange andre damer.

Når siste er 1 år er jeg så sliten, jeg har fått sosial angst. Jeg får ikke jobbe mer (han nektet meg, var ikke normalt at mødre jobbet i helger og var borte fra sin familie).

Jeg sier endelig ifra at nok er nok etter at 3 damer varsler om at de har rotet med han og fått drøye meldinger om han.

Når jeg flytter ut begynner helvete. Jeg får høre ingen vil ha noe så stygt som meg, jeg er hore og løs. Terrorringing alle barnefrie helger, han leverer barna når han føler for det osv.

Jeg hadde i grunnen krav på 600 tusen fra huset, men han truer med å ta fra meg barna og alt om jeg prøver å få disse pengene. Hele det første året er rett og slett en kamp. Han nekter å gi bidrag, nekter å skrive under papirer som gjør at jeg kan søke bidrag. Nekter å i det hele tatt gjøre hverdagen til meg og barna lettere. Det er et evig kaos, meldinger hagler fortsatt inn..

Så møter jeg han, han jeg tror er mannen jeg alltid har drømt om .. etter 7 år med første, finner jeg en som endelig forstår meg. Hører meg, ser meg .. men mest av alt har vært igjennom et tøft brudd selv.

Jeg betror meg om alt til han, inkludert barndommen min . Han er min sjelevenn.

Katt og mus-jakten starter da denne mannen flere ganger aviser meg. Han var ikke klar, etter 3 avvisninger sier han at han vil bli sammen.

Tidlig sier han at jeg er som sendt fra himmelen til han. Han har aldri vært så forelsket i noen.. Vi flytter sammen etter knapt 4 mnd. Med mine barn. For han elsker barn og han elsker familielivet.

Så begynner alt. I det jeg er hans, er han en annen mann. Han er kontrollerende, beskylder meg for ting.

Alt jeg har begynt å like med meg snakker han ned, påpeker små uskyldige feil, men med stor innvirkning .

Er vi ute på byen blir jeg beskyldt for å ha flørtet med alle, tatt på menn, snakket med for mange. Jeg sier unnskyld . Han er fraværende i samtaler og blir mer og mer fraværende i hverdagen.

Etter knapt et år sammen slår han meg når vi sitter i en taxi. Flere ganger, jeg kjenner blod renne fra leppen i det jeg river meg løs og søker tilflukt til en nabo. De ringer politiet.

Jeg skulle bort, men han ville forklare. Så jeg tror han, innbiller meg til og med at alt er min skyld. Jeg sier unskyld. Ikke han, ikke før etterpå.

Vi later som ingen ting og fortsetter sammen, etterhvert snakkes hendelsen bort. Det var jo min skyld.

Økonomien min blir et problem, han må ta over. Han nekter meg å se venner, snakker ned alle rundt meg så jeg begynner å tvile på alle...

Jeg drar, men kommer tilbake til han nok en gang. Denne gangen skal han styre alt det økonomiske. Mens han gjør dette forteller han meg daglig hvordan jeg ikke får til ting, hvor dårlig partner jeg er, hvor mye jeg ødelegger han.

Han psyker meg så mye ned at jeg til slutt må rømme igjen. Denne gangen slår legen alarm og jeg får hjelp.

Jeg er borte fra han, han går videre.. men kommer igjen en siste gang. Denne gang skal han gå i terapi. Vi skal i terapi. Etter knapt to mnd blir det en så heftig krangel at jeg blir slengt i en vegghylle og ned en trapp... men alt blir manipulert over på min side igjen.

Så starter han i terapi. Han ser at han ødelegger meg. Jeg er igjen helt mentalt utslitt av daglige tekster om hvor krevende jeg er, psykisk syk, sjalu og kontrollerende. I første tre mnd av denne tiden vi blir sammen blokkerer han meg, nekter å svare på meldinger og vil ikke se meg. Finner også ut at Tinder er lastet ned, men dette nekter han for.

Han får meg til å føle meg så lite verdt at jeg mister lyst på trening, tenker stygt om meg selv og har ingen selvtillit. Daglig spør jeg om jeg er bra nok ettersom han nekter å ha nærhet med meg osv.

Så kommer den mest fantastiske perioden vi har hatt, alt er fint, masse dates, reiser på tur før han plutselig gjør det slutt igjen.

Jeg har ødelagt han. Tiden etter er preget av trusler fra han, "savner deg"- meldinger, telefoner, for så et sinne igjen.

Faren til barna som meldte meg inn til barnevernet pga av denne mannen, er også på krigstien nå, for han takler jo ikke at jeg er singel .

Men denne mannen som jeg endelig var kvitt hadde han aldri hatt noe imot, selv om han har sagt i rettssak at han var farlig .

Jeg er og har vært fanget av en sosiopat og en narsissist.. så kan alle spørre seg hvorfor ?!

Jeg leter etter svaret selv. Faren min var psykopat.. misbrukte oss seksuelt. Begge disse mennene viste dette, noe som ga de begge makt!

Det er tøft, men jeg har det så mye bedre uten de!"

Jeg fant en artikkel jeg synes passer til dette emnet;

"Det er ikke uvanlig at mennesker som har opplevd traumatiske hendelser (i feks barndom) ender opp i svært negative relasjoner; for eksempel i relasjoner til en partner som utøver en sterk kontroll og gjerne fysisk eller psykisk vold. Noe som fører til re-traumatisering og gjentakelse av det vonde fra barndommen. Grant H. Brenner sier at å jobbe i mot å få en grunnleggende selvomsorg på plass er et avgjørende første steg, og like viktig er det å jobbe imot å føle seg komfortabel med å søke hjelp - når tilliten til omsorgsgiverne er ødelagt.

Å utvikle selvmedfølelse og tålmodighet med seg selv kan være vanskelig, men er nyttig."

(Kilde: https://www.psychologytoday.com/intl/blog/experimentations/201707/6-ways-rough-childhood-can-affect-adult-relationships)

Noen viktige påminnere:

Et traume er aldri din feil.

Nøkkelen til egen healing har du på innsiden (du må søke innover for å hele dine innvendige sår).

Å oppsøke hjelp til å bearbeide dine indre sår kan være avgjørende for å ikke falle tilbake i usunne relasjoner. Og ikke minst for å få det godt i seg selv igjen.